NÆRT

skrevet av Jostein Pedersen

Inger-Lise Torolfsen

58 år

Sleneset

Rosenrotdyrker, vindmøllemotstander, fostermor og hotell-ide-utreder

KJERRINGA MOT VINDEN

• Da det stod på som verst med disse hersens vindmøllene kalte de meg bare for Nei-dronningen. Ha, ha! Det tok jeg faktisk som en hedersbevisning! Mer te? Kjenner du noe virkning?

Inger-Lise Torolfsen har stått midt i den største diskusjon og splittelse Sleneset har opplevd på en mannsalder – og vel så det. Hun er motstander av vindmølleparken på 84 enheter som vil rage 180 meter. Hun mener det ødelegger landskapet – hele skjærgården – og at Sleneset selger seg for billig i både kroner og antall arbeidsplasser til kommune og kapital. Dessuten er hun bekymret for fuglelivet. Torolfsen sitter i kommunestyret for AP og tar seg både to og tre kopper rosenrotte fra egen avling før hun går på kommunestyremøter. Det kan trenges, for selv i partigruppen er hun i mindretall.

Men Torolfsen er så mye, mye mer enn vindmøller. Det vet hun. Og alle andre som kommer i hennes vei.

Hun flyttet fra Sleneset som 15-åring og kom tilbake i 1999.

-  Jeg stod nå der med Helgelandskofferten min og...

- Helgelandskoffert?

• Ja, Helgelandskoffert! Stakkars ungdom, du vet vel ikke hva en Helgelandskoffert er! Det var de gamle, solide margarineskene i papp som vi slo sisal eller sterk hyssing rundt. Nedi der var alt vi eide. Så dro vi ut i verden. ”Verden” var ofte Oslo. Dengang stod det i hybelannonsene ”billett merket ikke nordlending”. Jeg slo om tvert, og fikk hybel på Frogner av en søt, gammel Bergensdame som syntes jeg snakket så pent. Hun skulle bare ha visst!  - Teen, vi glemmer teen, har du nok?

I dag er Toroldsens dialekt om mulig like farverik som henne:  50% helgelending, 40% totning og 10% tema med variasjoner.

- Jeg bodde på Gjøvik i 26 år og drev inkassobyrå med min daværende mann. Innimellom ble det litt for tett, og vi ble lei hverandre. Da startet Chaplin Cafe og jeg hjalp til i åpningsfasen. Cafeen er fremdeles en av de mest populære på Gjøvik. Skal vi se, så tok jeg markedsføringsskolen i voksen alder ved siden av jobben. I min generasjon var det ikke så vanlig med videreutdanning, så jo senere, jo bedre. Og så jobbet jeg i galleri, men ikke noe kunstnerisk altså, bare jobbet der med å koke kaffe og steke vafler og sånt småtteri.

Først langt ut i samtalen innrømmer hun at det er hun som har malt mange av maleriene i stua. Det er Helgelandsmotiv i olje på lerret i samme figurative tradisjon som Bardal og Harr. Hun er også en ivrig amatørfotograf, ”men jeg er ikke så veldig flink.”

Toroldsen er ikke en hvirvelvind, heller en behagelig frisk bris som vet hvor den skal leke med sin varme føhnvind. Det åpne, flotte ansiktet under umedgjørlig hår vitner om hundretusener av timer i frisk luft og et lett sinn.

• Det eneste jeg savner fra Gjøvik er snøen. Det å ta på seg skiene å bare legge i vei. Gå i fjellet. Kanskje tennisen.
• Single eller double?
• Single.
• Mesterskap?
• Nå spør du vanskelig. Jeg tror sannelig jeg har et et klubbmesterskap i single. Det må ha vært på ’80-tallet en gang. For Gjøvik Tennisklubb. Mer te?

Teen er rosenrotte. Nordens ginseng og/eller viagra. Blant mye annet. Hvis Toroldsens mavefølelse er riktig og utviklingen fortsetter i samme  retning som nå, sitter hun og Sleneset på en gullgruve. Men det gjelder å skynde seg langsomt. Svenske og tyske foredlere har vært hos henne og skrytt av kvaliteten på rosenroten.

• Vi har alle fordelene her på Sleneset. Det er jo planten vi her kaller kalvgress og på Onøy kalvdans som alltid har vokst vilt og trives her. Når den dyrkes systematisk, merker vi at vi har lange sesonger på grunn av de milde vintrene og det resulterer i god kvalitet. Rosenrot er hundre prosent adoptogen, det vil si at den tilpasser seg kroppens behov. Den skjerper hjernen, øker konsentrasjonen og kapasiteten og bygger opp immuniteten – den styrker rett og slett kroppen mentalt og fysisk. Man kan merke virkningen så å si umiddlebart. Samene har brukt den i kostholdet i tusenvis av år, som de også har gjort på Grønland – der bruker de hele planten. Det er altså ikke noen nytt, men en av naturens egne hemmeligheter som er blitt aktualisert av vår stadig økende bevissthet rundt sunnhet.

Rosenrot er høsteklar etter minimum fem år. Etter tre år er roten ca 350 gram, det er nemlig så lenge Toroldsen har dyrket. I de tidligere drivhusene hos Berits Blomster på Sleneset har hun stelt i stand tørkeri. Der er det lunt og godt, og lukter en slags blanding av vilt og svak lavendel. De tørkede røttene blir sendt i pappesker til bl.a. Ørtmedisinska Institutet i Sverige som videreforedler dem som tabletter eller te. Til hjemmebruk kjører Toroldsen røttene i kjøkkenmaskinen og blander med litt mjødurt, kjerringrokk og kornblomsterblad slik at teen ikke blir for bitter. Den gjør seg også godt som schnapps – tørket rot på vodka er bare ”krute godt”!

Foreløpig gjør Toroldsen alt selv. Ikke noe av arbeidet kan gjøres maskinelt, og det kreves god rygg for å høste røttene. Akkurat denne sommeren kan være avgjørende for i hvilken retning driften går og det kan være aktuelt å leie land andre steder før å øke volumet. Hvis den høye kvaliteten viser seg å være stabil, kan det godt tenkes at Toroldsen og Sleneset får sitt eget merkenavn. Dit, men ikke lenger er hun generøs med informasjonen. Resten er forretningshemmedligholdt bak et lurt smil.

• Det lønner seg å ikke være for utålmodig. Blir dette bare en brøkdel av hvor stort ginseng er blitt, skal jeg være overlykkelig.

Da Toroldsen flyttet ”heim” igjen, tok hun med seg samboeren Terje fra Gjøvik. En stund etter kom hennes to voksne sønner som begge har fått seg arbeide på Sleneset.

• Hadde de nå bare funnet seg kjerringer også, nå! smeller det fra svigermor in spe.

Hun bor i barndomshjemmet med moren boende i kjelleren. Hun er nest eldst av fire. Moren kommer fra Oddøya, den ytterste av Solværøyan før du kommer til Lovund, og bestemoren kom fra Sjona.

• Hun ble sendt ut hit fordi hun hadde en ”lausunge”. Hun tjenestegjorde hos en enkemann med fem barn og etterhvert ble de gift. Sånn var det mye av før. Enda tidligere sendte de finske straffanger ut hit.

Selv åpnet Inger-Lise og Terje hjemmet som fosterhjem. De har hatt to fosterbarn.

• Det var ikke planlagt. Jeg kom på butikken og så et oppslag og et bilde av ei jente. Det var noe uvirkelig i situasjonen og jeg syntes synd på jenta som måtte henge der i full offentlighet.  Det var for fem år siden og vi tok også til oss en gutt. Et fosterhjem opphører når du er 18, men det er klart at vi alltid vil være ”hjemmet” deres nårsomhelst. Det er ikke noe edelt i å være fosterforeldre, snarere litt egoisme. Jeg savnet liv rundt meg i et stort hus der det alltid hadde vært mye liv. Du er alltid inneforstått med at barna er ”til låns”, men det er de da i det biologiske liv også. Men du storeallverden som jeg savner dem.

Den eneste gangen Toroldsen har vært uten jobb var da hun reiste ”heim” igjen. Det tok ikke lang tid. Hun ble ansatt i helsevesenet som personlig assistent for en afasirammet i fire år.

• Det var en tøff jobb. Han hadde ikke språk. Men med hardt og møysommelig arbeid kom han seg og han klarte til og med å gå utendørs. Det var en stor dag.

Det er noe med Toroldsens valg av oppgaver her i livet som forteller at her er det ei som trives i motvind. Nå vil hun starte hotell, rorbuer, spa og rekreasjonssenter på Sleneset. Intet mindre.

• Jeg tror at det ikke må være for smått, hvis du skjønner. Det må være stort nok til å ta imot en busslast, la oss si mellom 50 og 55 sengeplasser. På den måten kan en ta imot grupper. Jeg har allerede vært i kontakt med handicapforbundet for å lufte ideen. Her på Sleneset er det veldig flatt og du kan komme fram i rullestol overalt. Vi har da et fjell, Ulvøyhåjen, tror det er 36 m.o.h. Vårt overveldende dyreliv og fauna er lett tilgjengelig samtidig som det er et villmarkseldorado for padling og dykking. Tilreisende blir overrasket over frodigheten her. Hvor ellers finner du rypefamilier som går langs veien? Og hubrobestanden vår er landskjent. Folk vil oppleve noe annet. Vi som bor her må forstå at en austavindsstorm er eksotisk og at folk faktisk vil oppsøke den.

Herligheten vil trolig koste et sted mellom 15 og 20 millioner kroner. Prosjektet inkluderer hotell med åtte rom og 11 rorbuer. Avhengig av budsjettet vil det gjøres plass for boblebad, massasje, trimrom og solarium. I de nærmeste ukene vil Toroldsen være opptatt med å lage en skikkelig prosjektplan og utarbeide budsjett. Hun har allerede sett seg ut en kommunal  tomt med god beliggenhet.

• Vi må bruke de ressursene vi har. Når alt står ferdig, er de viktigste personene kokken og markedsføreren. Tenk å lage tradisjonsmat med litt nye, fiffige vrier. Små intime konserter for fastboende og tilreisende. Arrangere utstillinger. Jeg har på følelsen av at Sleneset er inne i et generasjonsskifte. De som bor her nå har andre behov, ikke minst på kulturfronten, enn hva som gjaldt tidligere. Jeg har en god magefølelse på dette, men det er langt fram og mye arbeid.

Det er det. Og kanskje seiler kjerringa mot vinden i medvind?