Inger-Lise har ikke angret

Det er her jeg hører til

Inger Lise Torolfsen vokste opp på den lille øya Sleneset på Helgelandskysten. Som tenåring kunne hun ikke komme seg fort nok derfra.

Tekst og foto: Siri Walen Simensen

Hurtigbåten bruker halvannen time fra Sandnessjøen til Sleneset. Denne dagen, midt i fellesferien, er båten full av turister som ikke finner ord for hvor vakker og slående de synes at naturen er der ute i havgapet. Øy etter øy ligger og bader i sol, omkranset av hav og bratte fjell.

Da båten legger til kai er det bare noen meter å gå før vi er hjemme hos samboerparet Inger-Lise (71) og Terje (65). Langs den smale asfaltveien gror de nydeligste markblomster, og det er strand- og fjellfloraen som møtes og gir den sjeldne fargeprakten.

-          Jeg husker godt at det i min oppvekst ble snakket om hvor unikt alt rundt oss var – hvor heldige vi var, som bodde i slike omgivelser. Som barn nøt jeg godt av både naturen og tryggheten en liten plass gir, men så ble jeg ungdom og det ble for trangt og lite spennende, forteller hun, og geleider oss inn i den store stuen med utsikt mot havet. Nordnorsk gjestfrihet åpenbarer seg i kraft av nybakt kake og kaffe og latteren ligger løst.

Historien om henne handler om en liten jente, som fikk sin barndom ute i havgapet, på en øy med bare noen hundre innbyggere, men også om en tenåring, som drømte om å flytte til storbyen, og så tilslutt, om å komme tilbake i godt voksne alder. Mange vil kjenne seg igjen i følelsene som følger de ulike fasene.

-          Begge foreldrene mine kom fra små samfunn, moren min fra en bitte liten øy, Oddøya, der det bare var fire hus og bodde seks familier. Faren min kom fra Nesna. Han ble født som «lausunge», altså hadde han ingen far. Min bestemor på farssiden var sannsynligvis utstøtt fra familien, for hun snakket aldri om dem, forteller Inger-Lise, og legger til:

-          Når jeg ser tilbake på tidlige barneår, ser jeg at jeg var heldig.

Hennes oppvekst var akkurat slik en oppvekst skal være. Hun gikk på en liten skole, men det var 16-17 elever i hennes klasse og det var mange å leke og være sammen med. Til sammenlikning i dag er det 14 elever på hele skolen.

-          Mine tre søsken og jeg hadde det fantastisk. Vi lekte i fjæresteinene og livet var trygt og godt. Jeg tør å si at vi barna gjorde alt vi hadde lyst til. Mamma og pappa bygde et hus i 1950 og det var stort og fint. Privilegert er et ord jeg vil bruke i dag, fortsetter hun.

Under intervjuet sitter samboeren Terje Løkken og lytter og smiler. Han er fra Gjøvik, men elsker Helgeland. Da Inger-Lise forteller om hvordan hun hadde det i ungdomsårene, smiler han.

-          Brått ble det lille paradiset Sleneset som et fengsel. Jeg «kvein» meg til å få reise til Minnesund som 15-åring. Der kjente pappa en dame som ansatte meg som barnepike. Jeg dro dit, men Minnesund ble også for lite og jeg kom meg til Oslo, som jo var målet. Der ble jeg barnepike på Grünerløkka, minnes hun.

Etter hvert fikk hun en «ordentlig» jobb på en tobakksfabrikk og måtte finne hybel selv. Damen som kalte henne inn til et intervju, spurte hvor hun kom fra, og da Inger-Lise svarte Nord-Norge, sa hun at hun likevel kunne få leie, fordi hun hadde lært seg å prate pent. Hun hadde slått om til østlandsdialekt - det lærte de unge seg raskt på den tiden. Hvis ikke, kunne det bli vanskelig å finne seg sted å bo. «Nordlendinger ikke ønsket», stod det gjerne i utleieannonsene.

-          Jeg kom i gang med mitt voksne, selvstendige liv. Så gikk det med meg som med så mange andre, unge jenter. Jeg møtte en mann og giftet meg og fikk barn. Vi bodde på Østlandet og jeg lengtet ikke tilbake til en bitte liten øy i nord. I mange år jobbet jeg i inkassobransjen og livet var travelt, sier hun.

For å gjøre en lang historie kort: Hun ble skilt og møtte Terje. De dro sammen på ferier til Helgelandskysten og bodde hos hennes foreldre i barndomshjemmet. Han så på Sleneset med helt andre øyne, for han så hvor slående vakkert det var, og hvor godt folk hadde det der.

-          Det var Terje, som begynte å snakke om hvor fint det hadde vært å bo oppe i nord. Jeg holdt igjen og fortalte om de lange vintrene, uten lys, og om hvor tungvint det var. Men så overtalte han meg. Moren min hadde da i lang tid truet med å selge huset fordi det ble for stort for henne alene, forteller hun og smiler.

Den nye tidsregningen startet i 1999. Det var da hun kom tilbake til sin barndoms øy og brått så hun alt med et helt annet blikk. Hun så også skjønnheten i floraen, havet og de majestetiske fjellene, og ikke minst; hun kjente at det gjorde godt for sjelen å komme hjem.

-          Vi sa opp jobbene våre uten å ha ny jobb, men Terje fikk jobb med en gang. Siden da har vi snakket om livet før og etter flyttingen nordover. De fire guttene vi har til sammen var blitt voksne og godt etablerte, så dem slapp vi å ta hensyn til. Jeg var 51 år gammel, Terje 45. Vi har ikke angret en dag, bedyrer hun.

Først nå bryter samboeren inn. Han sier at han elsker livet på Sleneset fordi livet går saktere der. De er ikke lenger så avhengig av klokken. Naturen rundt dem bergtar ham hver dag. Inger-Lise nikker.

-          For meg var det en ny opplevelse å komme hjem. «Nå skal du bo her til du dør», var en tanke som sakte modnet seg. Jeg begynte å se meg våkent rundt og gikk inn i meg selv og min historie. Livet hadde gitt medgang og motgang så langt, men jeg kjente på en gryende lykkefølelse over valget vi hadde tatt. Ikke minst oppdaget jeg naturen jeg som barn tok for gitt. Vinterlyset er det vakreste som finnes, men tenk, da jeg vokste opp så jeg bare mørket og regnet.

Samboerparet sier unisont at de kom til sitt paradis da de ble fastboende i hennes barndomshjem.

-          Floraen her er unik, for fjell- og kystflora møtes. Det er en fargeprakt som tar pusten fra oss, sier de. Soloppganger og solnedganger tar også pusten fra dem rett som det er.

Da de ble nordlendinger i godt voksen alder, fikk hun jobb som lokalutvalgssekretær i Lurøy kommune. Det eneste vanskelige hun husker, var da det var snakk om å bygge vindmøller på de fantastiske øynene de er en del av, og hun stemte imot. Lykkeligvis ble det ingen vindmøller.

Inger-Lise satt også i en gruppe som skulle lage brosjyrer om området og en dame, som hadde bodd i kommunen hele sitt liv, sa oppgitt at de ikke hadde noe å vise frem. Det kunne ikke Inger-Lise la bli stående. Hun sa: «Vi har 360 graders utsikt og de vakreste fjell som omkranser oss. De syv søstre, Dønnamannen, Hestmannen, Trænstaven, Lovund»

Ved siden av jobben begynte de å plukke rosenrot, Norges svar på ginsengplanten, og de solgte til Sverige, der det ble produsert kosttilskudd. I tillegg begynte Inger-Lise å lage egne produkter til egen bruk. Rosenrot såpe og te, blant annet. Hun elsker å høste av naturen og tørker også mjødurt for å lage sin egen te. På eiendommen har hun en humlehage, som er en eng med markblomster, naturlig voksende. Å leve tett på naturen er blitt veldig viktig.

De siste årene har hun og Terje tatt til seg barn som trenger et ekstra hjem. Hun var ikke sen om å tilby seg da det for noen år siden stod et oppslag i den ene butikken på øya: «Fosterhjem søkes». Nå bor to skjønne barn hos dem i perioder og selv om de egentlig skulle ha vært pensjonister, er de igjen blitt småbarnsforeldre, og stortrives med det.

-          Det føles så ufarlig å ha ansvaret for barn her, sier hun. Det bor rundt 300 personer på Sleneset og alle kjenner hverandre. Det er trygt å vokse opp i et slikt samfunn, der folk stiller opp for hverandre.

For å vise sitt paradis tar de Familiens utsendte med på en kjøretur rundt øya. Det er ikke mange kilometerne som tilbakelegges, men praktisk talt overalt er det utsikt mot sjø, holmer og fjell. Mange hytter er blitt bygd de siste tiårene og feriegjestene finnes overalt. Det høyeste punktet på Sleneset er 32 meter over havet. Øya er praktisk talt flat. Det gjør at man ser «alt» derfra.

Terje forteller at de fisker middagen selv og at han koser seg med å restaurere gamle hus i eget tempo. Når tjelden legger egg rett nedenfor verandaen, er det like fint hvert år. Hun elsker å se storspoven, gåsen, hubroen og endene. Til og med måkeskrikene er blitt idyll.

-          Tenk om alle kunne ha fått opplevd alt det vi er en del av, sier hun.

Iblant har de besøk av barn og barnebarn, men ikke ofte, for det er en lang reise for dem alle. Når de er sammen, er de veldig sammen, og det synes Inger-Lise og Terje er fint.

-          Tempoet her er helt annerledes enn i byen. Her har folk tid til å stoppe opp og prate. Vi har en dagligvarebutikk, et postkontor, en trelasthandel, en skole, en barnehage, en eldrebolig og leiligheter for unge som vil etablere seg. Det er alt. For å komme deg til nærmeste by, Sandnessjøen, må du ta båt eller ferge. Det er daglige avganger, men må planlegges hvis du skal på tur, sier Terje. Skal de tannlege eller lege, må de ta båten til byen.

-          Hender det at dere savner storbyen?

-          Da vi bodde på Gjøvik hadde vi gåavstand til kino og restauranter, men benyttet oss ikke i særlig grad av det, så nei, vi savner ikke den muligheten. Jeg har bodd så lenge borte at jeg hver dag setter pris på det jeg ser og opplever her. Til og med høststormene har jeg blitt glad i. Lykken er når jeg trekker inn den friske luften, eller når det våres og jeg kjenner den gode moseduften. Det hender at jeg går lengst nord på øya og ser på havet. Da kjenner jeg at jeg hører til. Til slutt kom jeg hjem, sier hun.